En aften med Jim Murray

Ventingen

En av de store trekkplastere ved årets Whisky-Meet i Bergen, var masterclass'en The Whisky Bible. En masterclass med selveste Jim Murray, han som er verdenskjent for sin Whisky Bible. Boken kom nettopp ut i tiende utgave, og har omtale (tasting notes) av 4500 whiskyer.

Seansen skulle begynne 21.30, men det drøyde til 22.00 før vi slapp inn til bibelforfatteren. Da hadde fruen og jeg stått i stadig større trengsel, sammen med 88 andre deltagere, i en drøy time. Det var tilløp til Beatles-tilstander, men med grynting fra halvfulle og halvgamle menn i stedet for skrik fra ungpiker.

Innledningen

Vel innenfor dørene ble vi presentert for hele ni glass whisky på hver plass. Det var ingen flasker å se, så innholdet var ukjent. Dette skulle altså bli en blindsmaking, noe Jim visstnok alltid prediker. Her skulle fokuset være på whisky...

Til tider var nok fokuset vel så mye på Jim Murray. Han er ingen beskjeden fyr, på tross av sin litt beskjedne fremtoning. Han tok tydelig kommando over salen fra første stund.

Innledningsvis fortalte han oss at vi allerede hadde brutt en liten håndfull av hans absolutte regler for en Jim Murray-prøvesmaking (tm). Opptil flere i forsamlingen hadde nemlig både brukte deodorant / parfyme og var mildt beruset. Pussig at noen var pussa sånn utpå kvelden på en whiskyfestival... men Jim var visstnok ikke på forhånd klar over at smakingen skulle være såpass sent på kvelden. Nuvel, det fikk stå sin prøve!

Så kom bomben: Vi skulle spytte ut whiskyen vi smakte på! Intet valg, her skulle det spyttes! Forsamlingen var i sjokk, og selv de mest berusede ble mildt alvorstynget.

Uthengingen Demonstrasjonen

Så begynte forberedelsene. Vi måtte preppes før vi kunne begynne på smakingen. Jim var åpenbart innstilt på at dette ville vi ikke være i stand til å gjennomføre uten en skikkelig innføring først.

Første punkt var hvordan lukter du på en whisky? Han ba om at alle skulle velge en whisky (ikke smake!) og vise hvordan vi luktet på den. Han plukket seg så ut et par dårlige eksempler, som måtte stå skolerett og demonstrere for klassen hvor håpløse de var.

Førstemann stakk nesen dypt ned i glasset og inhalerte med stor innsats. Jim bemerket tørt at det var på linje med å sniffe whisky som om det var heroin. Uakseptabelt! Andremann holdt glasset i 45 graders vinkel og holdt nesetippen mot den øverste delen av kanten. Igjen helt håpløst, men ikke så utilgivelig.

Neste test var skal man tilsette vann og i såfall hvorfor? Noen mente det måtte man jo, for at whiskyen skulle åpne seg. Jim medga at det kunne ha noe for seg, rent luktmessig, men dog i svært kort stund - inntil 2 minutter. Så måtte eventuelt mer vann tilsettes, og whiskyen ville være udrikkelig. En stakkar hevdet hardnakket at det beste var (slik han gjorde) å alltid vanne ut whiskyen til den var på ca 30%. Han ble av Jim grundig mobbet for dette resten av kvelden.

Reglene

Jim var som nevnt en meget bestemt herremann. Det var ikke mye rom for slingring i valsen. Det meste er svart/hvitt og kompromissløst. Her er et knippe 'regler':

• Hold glasset vertikalt, og i mest mulig ro under lukting. For Guds skyld ikke veiv rundt med glasset, eller snurr whiskyen rundt. For mye veiving gir bare mer alkohol på nesen.
• Når du lukter, så pust rolig, ikke inhaler kraftig. Før glasset forsiktig mot nedre del av overleppen og så ta det bort igjen etter et par sekunder. Dette må da times med at du trekker pusten normalt inn.
• Ikke tilsett vann, er du gal! Du drukner jo den stakkars whiskyen som har ventet i mange herrens år på å bli drukket!
• Glencairn-glass er en vederstyggelighet. De glassene kan kun benyttes til skytetrening! Det eneste som gjelder er tulipanglass (se bildet over), med stett. Dette med stett er helt avgjørende.
• For å få whiskyen til å åpne seg opp må den varmes opp! Hold stettglasset i hånden, håndflaten opp, og stetten mellom langfinger og ringfinger. Dekk glassets åpning med den andre hånden, og hold glasset til ditt bryst som om den var det kjæreste du eide.

Metoden

Hvordan går man så frem for å bedømme en whisky etter det som "er kjent verden over som Murray-metoden"? Jo, da gjør man slik:

1. Hell whiskyen opp i et tulipan-glass.
2. La den stå noen minutter for å lufte seg.
3. Lukt på whiskyen (bruk metoden beskrevet ovenfor).
4. Varm opp whiskyen i dine hender (bruk metoden beskrevet ovenfor).
5. Lukt på whiskyen i flere runder til, og noter deg hvordan den utvikler seg.
6. Ta en liten slurk som du skyller munnen grundig med. Dette er for å rense ganen og for å være klar for å bedømme smaken. Under denne første smaken skal du ikke tenke på hva det smaker. Deretter spytt!
7. Ta så en større slurk. Hold den i munnen og len hodet svakt bakover. Så skal du åpne og lukke munne, som en fisk på land, for å slippe inn luft og slippe ut alkoholdamp. Dette skal man gjøre med lukkede øyne. Deretter spytt! Man begynner på dette tidspunkt å skjønne hvorfor dette fortrinnsvis skal utføres i edru tilstand. Dette viste seg å være komplisert for de mest animerte i forsamlingen.
8. Man skal helst gjenta forrige punkt tre ganger. For å akklimatisere ganen, og fordi man kjenner forskjellige smaker etterhvert.

Forvirringen

Nå var vi altså grundig innført i metoden, og vi var klare for å drikke (og spytte) whisky. Da viser det seg at noen (tm) har stilt opp glassene til Jim i en annen rekkefølge en glassene er oppstilt foran oss lydhøre elever. Forvirringen bølger mellom frustrert irritasjon og resignert forbannelse. Jim is not pleased in the least!

Latterlig håpløse og beduggede forslag til løsning kastes ut fra forsamlingen uten at det hjelper det minste. På et tidspunkt utbryter Jim "I'm at a point now where I really don't give a shit!".

Det hele gjøres jo ikke noe enklere av at han etterhvert tar oss gjennom en noe intrikat rekkefølge, i stedet for bare å begynne i en ende av glassrekken og jobbe oss gjennom.

Denne enkle illustrasjonen viser hvordan glassene var stilt opp foran oss, og tallene indikerer i hvilken rekkefølge vi smakte på dem:

Jim viste seg dog svært profesjonell, og ledet oss på mesterlig vis gjennom denne utfordringen. Han fikk geleidet oss frem til rett glass med enkle instruksjoner rundt farge og primær duft. Videre ble vi instruert om etterhvert å sette til side de glassene vi var ferdige med, for å gjøre det hele en smule enklere. Overhodet ingen tvil om at den mannen har en fint utviklet nese og en god porsjon tålmodighet!

Det var selvsagt en del i forsamlingen som falt fullstendig av lasset. Det hadde de nok gjort uansett. Spytte i glasset gjorde de heller ikke. Et par lyse hoder lå for eksempel hele tiden (minst) én whisky foran oss andre, og ble dermed ytterligere forvirret hver gang instruksjonene om neste glass kom.

Smakingen

Selve smakingen var artig, og ikke minst utfordrende. Dette var en helt ny måte å smake på whisky for min del iallfall. Det smertet selvsagt å skulle spytte ut whisky, men innholdet i to-tre av glassene var det helt greit å ikke svelge.

Jim Murray har som en slags misjon å utfodre whiskydrikkere til å stole på egen smak, egen luktesans, og ikke minst vil han at vi skal utfordre oss selv. Prøv noe nytt, kikk utenfor Skottland. Vær litt eventyrlysten. Der følger jeg ham 100 %!

Whisky-fasiten

Etter at vi var ferdige med det enkelte glasset, hentet Jim triumferende frem fasiten. Jeg kan vel trygt si at samtlige i salen fikk seg minst et par kraftige overraskelser.

Her er listen over hva vi fikk smake, i smaksrekkefølge:

1. Glenmorangie 10, 40% Helt grei whisky - fin start.
2. Tyrconnel Single Malt, 40% Ikke spesielt spennende. Jim har gitt den priser før, men mente dette var en dårlig batch. "Bad cask management; rubbish cask!"
3. Penderyn Single Malt, 5-6 år, 46% En nydelig overraskelse.
4. Tomintoul with a Peaty Tang, 40% Wow! Denne var virkelig fantastisk! En anmeldelse kommer garantert etterhvert. Mange trodde vi her var på Islay, og at det var snakk om betydelig eldre whisky. Herlig rund, delikat og røykfylt.
5. Buffalo Trace, 8 år Meh! Ikke så begeistret. Buffalo Trace er for tiden Jim Murray's favorittdestilleri...
6. Amrut Fusion, ~4 år, 50% Denne er jo fantastisk, men det visste vi fra før.
7. Laphroaig Quarter Cask, ukjent alder, 48% Vel, denne er jo også fantastisk. No argument here!
8. Ardbeg 10, 46% Igjen en nydelig whisky.
9. Ballantines 17 YO, 43% OK, det er en god whisky. Men er det virkelig 97,5/100 poeng, og Scotch Whisky of the Year, Mr Jim Murray? Etter min ringe mening er svaret et rungende NEI!

De tre-fire siste whiskyene fikk vi lov til å svelge. Han ville være sikker på at vi var i godt humør mot slutten, slik at alle ville kjøpe boken hans. 

Konklusjonen

Hvordan var så hele seansen, eller skal vi si konserten? Jeg likte det svært godt! Det var utfordrende og spennende - en sann opplevelse.

Dette er noe man bør prøve å få med seg en gang. Det holder dog med én gang, for dette er spesielt. Det hele varte i litt over tre timer. Etter det var deltagerne både tomme og fulle på en gang. Tomme for krefter - klokken var over ett på natten, fulle på inntrykk - her var det mye å fordøye.

Jeg skjønner godt at mange blir provosert av Jim Murray's væremåte og bastante holdninger, men det er en del av hele pakken mener jeg. Han har noen svært gode poenger, og en del  jeg ikke helt kjøper. Jeg kommer neppe til å følge hans metode fullt ut, men antagelig noen elementer. Det er da også helt greit.

Sláinte! - Thomas